Første mandag i året gir The Dogs ut plate, konsekvent. Årets plate Post Mortem Partraits Of Loneliness fikk ikke samme oppkjøring med flere singelslipp på tampen av 2020 som det har vært tidligere år. Men 4,januar 2021 lå plata der, som et perfekt soundtrack til den fortvilte, desperate tiden vi er inne i. Vi kårer plata til årets beste, for det ser faen meg ikke noe lysere ut i horisonten (men vi åpner opp for at tittelen kan stjeles ila de neste 12 mnd, for det er jo sykt mye bra artister i kongeriket for tiden, håper de beste overlever lenge nok til at samfunnet er tilbake til normalen).
Studiotid i utlandet måtte avlyses, så hele albumet er spilt inn på øvingslokalet, i ekte diy pønkespirit. Og bandet selv sier ubeskjedent at det er deres beste album så langt. Kjapp hoderegning her i vårt koronastengte studio finner ut at det er deres niende studioalbum. Og er dette kanskje deres mest pønka album så langt? Mulig det er det. Men det er store variasjoner gjennom de 10 låtene, om man skal se hver låt for seg selv på en sjangermessig måte. Vi setter det uansett i hylla for rock her på huset, for vi gidder ikke å mase så sykt om subsjangre (selv om det er litt gøy iblant).
Skiva åpner med låta “Who’s Not Doing Great”, låta sparkes igang med et av bikkjenes varemerker, et medrivende garagerock-orgel før vokalist Schau skriker ut sine desperate linjer om at livet nødvendigvis ikke er så jævla lett. Hvem har det ikke så lett akkurat nå? Hvem er fuckings lei? hvem er up for a change? Løft henda i været, hopp og dans til du søler ølla utover hele stua di, for å ralle rundt på uteplasser og konsertsteder er så altfor lenge siden vi kunne gjøre. Føler vi her allerede er inne på hva bandet selv tenker om å ikke kunne møtes i en moshpit med fansen. Neste låt har den like oppløftende tittelen “Do You Wanna Die”. Her fortsetter det med Schaus vokalstil som i første låta, som om det fortsatt var liv i The Cumshots. “The Storm” var singelen vi fikk en smakebit av 18.desember. “when everything leads to nothing, there is no such thing as hope” synges det desperat i refrenget. Ser den.
“Someone” tar det hele ned flere hakk. Aner vi en antydning av håp? Eller er det bare en annen tilnærming til tilværelsens uutholdbarhet? Alle trenger noen å holde i handa, selv om man er en tøff rocker. sårbarheten og Schaus nedpå vokal akkompagneres av det tristeste instrumentet av de alle, munnspillet. “Forced Hands” følger opp foregående låt og påpeker kanskje at slik handholding ikke kan tvinges på noen, kanskje spesielt ikke tøffe rockere.
“Meat Vulgarity” er sånn passe catchy, passe sint, passe garagerock, litt scandirock, toppet med Schaus pønkedødsmetall-vokal. Kan fort bli en livefavoritt, da oppbyggingen virker perfekt for en begynnende moshpit. Men hva vet jeg, er ca et år siden siste moshpit. Kanskje jeg er blitt for gammel for denslags nå?
Så, etter den utblåsninga legger bikkjene seg ned og tar det litt med ro igjen, “Everything Will Be Worse In The Morning”, “high hopes for summer, high hopes for us” starter tekstlinja med, og portretterer vel videre hvor håplåst det kan være med håp (!). Det eneste man kan være helt sikker på i livet, det er døden. Kan drømme meg bort her med å stå på Buktafestivalen en fantastisk sommerdag med mine 2000 beste venner og kjøre en allsang på tekstlinja som gjentas som et slags refreng.
“I should be better”, gjenkjennelig tematikk, vi har vel alle det hjørnet i livet som vi hele tiden utsetter å rydde i. Kanskje bare sveiper forbi og lukker øynene, gjemmer oss, og tenker at med tiden så skal jeg bli bedre. Men ikke akkurat nå. Låta får det til å svinge i rockefoten og har den skandinaviske sounden over seg. “Unfound in Darkness” tar det opp til pønkenivå igjen, og beviser hvorfor The Dogs har såpass mye kred i det norske pønkemiljøet som de har. Havner fort på manges pønkespillelister.
“Hope This is a Coma” avslutter plata på en fortreffelig måte, litt nedpå, litt rocka, litt trist, og nok et bevis på at Schau har flere ben å stå på vokalmessig. Det er noe gjenkjennelig med låta, men det klarer jeg ikke helt å sette fingeren på.
Bandet selv understreker at det ikke er noe korona-tema på plata, men at musikken er et resultat av tiden vi lever i og i så måte er universelt koblet til vanskelige tider, om det er en vedensomspennende pandemi eller bare indre demoner. Undertegnede mener at det er et perfekt soundtrack for tider med et nedstengt samfunn, isoloasjon, fortvilelse og mørke som nå viste seg å holde helt til mørketida (som ikke nødvendigvis er så jævle lett å navigere seg gjennom i utganspuntket, iallefall her nord).
Midt i all elendigheten The Dogs portretterer her, øyner jeg et glimt av trøst, håp (ja det skal man være forsiktig med) og en slags lindring av denne mørkeste av mørketider. I år fikk vi ikke en gang snø til vinteren, men vi fikk heldigvis en ny plate fra The Dogs. Vi gir den terningkast 6 og A-lister hele plata.
Plata er gitt ut på både svart og rød vinyl, CD og digitalt. Releasekonserten er utsatt til september. Gleder meg.
Anmeldt av Tommy Vandal.