Det er dag 3 i festspillene og undertegnede har full timeplan. De fleste dager blir det gjort prioriteringer om å dra på noe og desverre utelate noe som man egentlig burde ha sett. Det Nye Nord ble fra min side prioritert å være noe jeg skulle få med meg utenom jobb, en hyggelig konsert med mobil på flymodus, la alle andre klare seg selv, og ikke tenke på hverken den ene eller den andre jobben. Kjæresten kjøpte billetter og inviterte på konsertdate.

Bare få minutter ut i konserten kjente jeg at det her er noe mer enn en vanlig konsert. Moddi og kompani har fått med seg et nordnorsk stjernelag av musikere og artister, og har jobbet i 2 år for å lage sanger og sy sammen denne konserten. Sjangermessig beveger de seg i et landskap sentrert rundt pop, vise og rap, med små nikk til både rock, soul, reggae(!) og spoken word.

Foruten Moddi, består superbandet (ja, jeg sa det!) av Ingvild Austgulen, Frode Larsen, Lars Bremnes, Emil Karlsen, Risten Anine Gaup og Jon-Are Masternes (aka Klish). Alle artistene har gjennom prosjektperioden vært på studieturer i alle kriker og kroker i nord-norge, fra lengst sør i nord til lengst nord og øst i nord, for å hente inspirasjon, møte mennesker og skrive låter for hele nord, det nye nord. Det er et stjernelag av relativt nye artister fra nord som fyller hele rommet med sine sterke musikalske personligheter, og de utfyller hverandre stilmessig og i tema som tas opp (ja altså, etter 20 år i bransjen er du kanskje enda relativt fersk). Backet av et stødig band i Mikael Jacobsen Pedersen, Joakim Kristoffersen og Øystein Čalbmigeađgi Myrvoll låter det i verdensklasse.

Gjennom musikk og tekster berører de et stort spekter følelser, de adresserer storpolitikk, de løfter opp bygdeproblematikk, og bygderomantikk. Det samiske får gjennom konserten en helt naturlig, og ikke påtatt plass. Det føles nesten som jeg kan språket selv, og jeg skulle ønske jeg kunne akkurat dette nordspråket bedre. De hyller havet og fisken. Naturen, landbruket og folkene i nord får sin velfortjente hyllest. Jeg får lyst å gå ut å mate krykkja og klemme en bonde. Jeg ønsker å starte et småbruk, og jeg ønsker å skrive så gode tekster som de gjør. Spesielt tekstene til Ingvild Austgulen rører denne skribenten ekstra denne kvelden i storsalen. Hennes spoken word og rapsyngende låter treffer knallhardt og jeg får dårlig samvittighet for alt vi mennesker har påført naturen. Og det fenger irriterende bra. Skal jeg ut å demonstrere i gatene? skal jeg knuse noen vinduer i banker som gjør tvilsomme investeringer? Skal jeg prøve å skrive like gode låter? Kanskje ikke. Men greit å ha tenkt tanken.

En personlig favoritt av nordnorske lyrikere er Klish/ Jon-Are Masternes. Når du trodde nordnorsk hip-hop aldri kunne bli bedre enn Tungtvann eller RSP kommer Klish og bare sparker inn døra, spytter bars oppetter ryggen din og krever tronen. Han har gjort en mengde kule samarbeid med bl.a Frode Larsen, og ikke minst samarbeidet med Erling Ramskjell er bare magisk. I Det Nye Nord leverer norges mest introverte scenepersonlighet det mest utleverende og såre en stakkars hiphoper kan gjøre på en kulturhusscene. Mannen er en poet, han er et enigma, et vandrende paradoks og han skriver ut følelsene og usikkerheten til en hel generasjon unge/nye nordborgerere. Han slipper unna med å lese vitser han har skrevet ut fra internettet. For dette er en mann med karakter, dette er en mann jeg ønsker å se Alene Hjemme-filmene sammen med. Tror det kan være ekstremt hyggelig. Felles forståelse for å sitte i ro å se en film, felles beundring av situsasjonskomikk, og en felles beundring av det absurde, komiske og dype i det vanlige, det såre og det enkle. Og at man kan være stille i samme rom uten krav til å føre ubetydelige samtaler og smalltalk. Slik ser jeg iallefall for meg denne uslepne diamanten av en nord-norsk poet. Jeg er også en drømmer og en vandrende overtenker som skriver mye rart. Kanskje jeg bare er litt rar.

Lars Bremnes er veteranen her, med flest år som artist. Men Lars fremstår hverken gammel eller utdatert, tvert imot har han dratt til Narvik for å hente inspirasjon. Og det bør man ta på alvor. Når han som den første Harstadværingen i moderne tid drar til Narvik for inspirasjon bør vi lytte. Lars spiller både sax og synger. Han synger om malmen og båtene og folkene. Skal endelig slike som meg og mine få ankerfeste hos Bremnes-familien? Ja. Og man drar pareller til det Emil Karlsen synger om på Sømna, om folkene, som snakker både norsk, pakistansk, og ukrainsk. Jeg legger årets ferie til Kiruna. Jeg må finne ut mer om malmen. Hvor mye av malmen havner i våpenindistrien? Tenker vi kan anta altfor mye. Ingvild nevner Kirkenes og folk-til-folk samarbeidet på tvers av grenser som nordfolket har bedrevet i uminnelige tider. Det er lederne som kriger. Folkene lever. Eller dør på bakgrunn av nevnte ledere. Det er ikke våpen som skaper fred. Det er folkene, det er bygdene. Det er iallefall ikke Putin eller Biden, eller Stoltenberg.

Fred skapes nok helst av hun som tar seg litt fri og prøver å finne meningen, og roen, i et lite samfunn. Og går tom for penger. Og må jobbe på et sykehjem. Og kanskje finner meningen der. Vi trenger forandring. Og vi trenger å bevege oss fremover. De gamle forestillingene om nord står fortsatt sterkt, og nordidentitet uttales ofte gjennok nordlys, midnattsoll, fjell og fjorder, og en romantisering av det hele. Ja det er vanvittig vakkert her og vi har en tendens til å glemme det. Men nord er også vakkert på grunn av folkene. De forbanna fine folkene. De som stopper for å fylle drivstoff og spise en pølse på gjennomreise i Mo i Rana, de som reiser fra Dverberg for å få med seg festspillene, de som inviterer til fest i lofoten, de som stopper litt opp når de møter deg, og de som hver dag gjør sin greie. For seg selv, og for deg, og for oss alle. Det nye nord trenger å løftes. Fred i sinnet og fred på jord, enn hvor uoppnåelig det hele kan føles, oppnås gjennom folkene, tankene, kunsten og musikken. Gjennom kulturen og hvem vi er, for oss selv og for andre.

Kommer dette på plate? Jeg rydder A-lista på Radio Harstad for det iallefall.

Det gamle nord er død. Leve Det Nye Nord!

Tekst: Tommy Vandalsvik

Bilder: Marianne G. Ous